Norsk folkevise
1.
Kjerringa med staven høgt opp i Hakadalen!
Åtte potter rømme, fire merker smør,
såleis kinna Kari, Ola hadde før.
Kjerringa med staven.
2.
Jente, høyr på meg, du, vil du gfte deg, du;
vil du vera kjerring, skal eg vera mann,
vil du koke kaffi, skal eg bera vann.
Jente, høyr på meg, du.
3.
Kjerringa med sekken hoppa over bekken.
Så datt ho nedi, så blei ho våt,
Så fekk ho julinh, så blei det låt.
Kjerringa med sekken.
1.
Jeg gikk en tur på stien
og søkte skogens ro.
Da hørte jeg fra lien
en gjøk som gol ko-ko.
Ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ro, ko-ko
Ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ro, ko-ko
2.
Jeg spurte den hvor mange,
hvor mange år ennå.
Den svarte meg med lange
og klagende ko-ko.
Ko-ko, ko-ko ...
3.
Jeg spurte om dens make
og om dens eget bo.
Den satt der oppå grenen
og kikket ned og lo.
Ko-ko, ko-ko ...
4.
Vi bygger ikke rede,
vi har ei hjem, vi to.
Fru Spurv er mor til barna
vi galer kun ko-ko"
Ko-ko, ko-ko...
Fra “Gøy på lander” av Nicolette
Melodi: Napoleon med sin hær
1.
I Håbergskogen skal vi, og skogen den er svær,
og svære skogen bugner av blanke, modne bær.
Og blåbær skal vi plukke i kurv og spann og krukke,
Og ikke minst i magen så lang som dagen er.
2.
Og midt i stien går vi med kjørel alle mann.
Og alle tramper takten og skrangler med sitt spann,
for vi skal gå til Hpberg, og vi skal plukke blåbær,
ja, vi skal plukke blåbær så mye som vi kan.
3.
Og når vi er på Håberg, så ender vi vår marsj
på berget tenner opp en nying og setter på han Lars.
På berget ned vi dumper, og brød og smør og lumper
og lefsekling drar vi opp av skreppa, som er fars.
4.
Og når vi så har spist, skal vi til å plukke bær.
Vi holder oss rundt Håberg, for skogen er så svær.
Og neimen om vi trenger å gå så mye lenger,
se bare som det blåner over berg og under kjerr!
5.
Men når så sola daler i vest bak fjellet brem,
og alle spann er fulle, da snur vi nesen hjem.
Og selv om børa tynger, vi traller og vi synger
og tramper takten trutt, og så vinner vi nok fram.
Tekst og melodi: dansk
1.
Høyt på en grein ei kråke
sim salabim bambasela du saladim
Høyt på en grein ei kråke satt.
2.
Så snek det seg en jeger, sim sala..
Så snek det seg en jeger fram.
3.
Han skjøt den stakkars kråke, sim sala…
Han skjøt den stakkars kråke ned.
4.
Da ble den stakkars kråke, sim sala
Da ble den stakkars kråke død
5.
Men da et år forgangen, sim sala…
Men da et år forgangen var.
6.
Da ble den stakkars kråke, sim sala..
Da ble den stakkars kråka levende.
Tekst: B.S. Ingemann
Melodi: R. Bay
1.
Fred hviler over land og by,
Ei verden larmer mer,
Fro smiler månen til sin sky,
Til stjerne stjerne ser.
2.
Det er så stille og så tyst
I himmel og på jord;
Vær også stille i mitt bryst,
Du flyktning som der bor.
3.
Slutt fred, o hjerte, med hver sjel,
Som her deg ei forstår!
Se! over by og dal i kveld
Nu fredens engel går.
4.
Som du han er en fremmed her;
Til himlen står hans hu;
Dog i det stille stjerneskjær,
Han dveler her som du.
5.
O, lær av ham din aftensang:
Fred med hver sjel på jord!
Til samme himmel går vår gang,
adskilles enn vårt spor.
6.
Fred med hvert hjerte, fjern og nær,
Som uten ro mon slå!
Fred med de få som meg har kjær,
Og dem, jeg aldri så.
Tekst: Anders Hovden
Melodi: Melchior Vulpius
1.
Fagert er landet du oss gav,
Herre, vår Gud og vår Fader!
Fagert det stig av blåe hav,
soli ho sprett og ho glader,
signar vårt land i nord og sud;
såleis di åsyn lyser, Gud,
over vårt Noreg i nåde.
2.
Likjest vårt folk i mager jord
skjelvande blomen på bøen,
står utan livd i vind frå nord
tett innmed kanten av snøen.
Herre, du ser med miskunn ned,
folket vårt gjev du livd og fred,
er oss så kjærleg ein Fader.
3.
Her ned i grunnen sveitten rann
trufast åt fedrane våre;
her dei sin heim og hugnad fann,
dogga med smil og med tåre.
Her har det flødt ei såkornflod
varm av vårt beste hjarteblod,
her har me grorbotn å veksa!
4.
Tidi ho renn som elv mot os,
fort skifter sumar med vetter.
Fader, ver alltid Noregs los
radt til dei seinaste ætter!
Herre, vår Gud, vår Noregs Gud,
varda vårt land frå fjell til flud,
lær oss å gå dine vegar!
5.
Signa då, Gud, vårt folk og land,
signa vårt strev og vår møda,
signa kvar ærleg arbeidshand,
signa vår åker med grøde!
Gud, utan deg den vesle urt
veiknar og visnar, bleiknar burt.
Ver oss du ljoset og livet!
Tekst: P. Hognestad
Melodi: Rinck
1.
Fager kveldsol smiler
over heimen ned,
jord og himmel kviler
stilt i heilag fred.
2.
Berre bekken brusar
frå det bratte fjell,
Høyr kor sterkt det susar
i den stille kveld!
3.
Ingen kveld kan læra
bekken fred og ro,
inga klokke bera
honom kvilebod.
4.
Så mitt hjarta stundar,
bankande i barm,
til eg ein gong blundar
i Guds faderarm.
Fader Jakob, Fader Jakob
sover du, sover du?
Hører du ei klokka, hører du ei klokka:
Bing bing bang,
bing, bing, bang.
Tekst: Anders Hovden etter P.A. Jensen
Melodi: Den fyrste song
1.
Eg har ein heim så god og gild
om han er liten berre.
Eg denne ikkje byta vil
i slottet åt ein herre.
2.
Her har eg far, har eg mor,
her har sysken nette;
her vert det dekt, vårt vesle ord,
vi et oss alle mette.
3.
Lat senga vera halm og strå,
eg lell så trygg meg kjenner;
for mor ho breier kleda på,
og ho har mjuke hender.
4.
Her leiker eg, med’ dagen ild,
med sysken og med frendar,
og om der stundom vert litt strid,
i fred det alltid endar.
5.
Ha takk, min Gud, for gåva kjær,
ho kom frå deg, Vårherre.
Eg fekk det godt, ver du meg nær,
så får eg det ‘kje berre.
Tekst: Johan Krohn
Melodi: Edv. Grieg
1.
Du grønne glitrende tre, god dag!
Velkommen, du som vi ser så gjerne,
med julelys og med norske flagg
og høyt i toppen den blanke stjerne!
Ja den må skinne
for den skal minne oss om vår Gud.
2.
Den første jul i et fremmed land
sin store stjerne Vårherre tente;
den skulle vise vår jord at han
den lille Jesus til verden sendte.
I stjerneglansen
gikk engledansen om Betlehem.
3.
Om Jesubarnet fortalte mor
så mang en aften vi satt der hjemme;
vi kan hans bud og hans milde ord,
vi vet at aldri vi dem må glemme.
Når stjernen skinner
om han oss minner vårt juletre.
Tekst: Anna Virgin
Melodi: Alice Tegnér
1.
Du kjære solskinn som titter inn,
i gjennom ruten tili stuen min,
jeg ville være en stråle klar,
et lite solskinn for mor og far.
2.
Og jeg vil også engang bli stor
ja like voksen som far og mor.
Men barn i hjertet jeg være vil,
for barna hører Guds rike til.
Tekst: Fra tysk ved Juul Hansen
Melodi: Friedr. W. Möller
1.
Den glade vandrer kalles jeg,
for sorgløs går jeg på
den endeløse landevei.
Der liker jeg å gå.
Refr.
Falleri - fallera - fallera
Fallera - ha - ha - ha - ha - ha - ha
Falleri - fallera
Der liker jeg å gå
2.
Den varme sol, den er min venn,
Og regnet er min bror.
Naturen, å jeg elsker den,
all verden er min bror.
3.
Jeg kaller skogens dyr ved navn,
og alle kjenner meg.
Jeg tar den varsomt i min favn,
og ondskap kjennes ei.
4.
I grøftens gress tar jeg en hvil
Når bonden kjører hjem,
og alle svarer med et smil
når glad jeg hilser dem.
5.
Den glade vandrer kalles jeg,
for godt er mitt humør.
Må himlen gi meg lov å gå
på veien til jeg dør.
Tekst: Per Sivle
Melodi: Lars Søraas
1.
Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor sin song ved vogga,
dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunde gråten stogga.
2.
Dei sulla meg so underleg,
so stilt og mjukt te sova,
dei synte meg ein fager veg
opp frå vår vesle stova.
3.
Den vegen ser eg enno tidt,
når eg fær auga kvila,
der stend ein engel, smiler blidt,
som berre ei kan smila.
4.
Og når eg sliten trøytnar av
i strid mot alt som veilar,
eg høyrer stilt frå mor si grav
den song som all ting heilar.
Tekst: Aa. O. Vinje
Melodi: Anne Haavie
1.
Blåmann, Blåmann, bukken min,
tenk på vesle guten din!
Bjørnen med sin lodne fell
kan deg taka seint i kveld.
2.
Gamle Lykle, moder di,
seint kom heim med bjølla si.
Så ikring seg ho mund' sjå
liksom der var fare på.
3.
Det såg ut som der var naud,
kanskje no du ligger daud.
Tidt du dansa kringom meg,
mangt eg rødde då med deg.
4.
Når eg låg som blind og dauv,
grov du på meg med di klauv;
ja, du ville vekkja meg
opp til leiken din med deg.
5.
Du var sprek og glad og god,
all mi ros du vel forstod.
Tidt du veit eg sa til deg:
«Han veit meir enn mata seg.»
6.
Blåmann, Blåmann, svar meg no,
mekra med ditt kjende ljod!
Ikkje enno, Blåmann min,
må du døy frå guten din.
Tekst: Ole Vig
Melodi: H. Matthison-Hansen
1.
Blandt alle Lande i Øst og Vest
er fedrelandet mit hjerte nest.
det gamle Norge
med klippeborge
meg huer best.
2.
Fra Vesterhavet til Kjølens rand,
fra Nordishavet til Kristiansand,
der har jeg hjemme
og kan istemme:
Mitt fedreland!
3.
Jeg elsker eder, I gamle fjell
med høye tinder og dype vell,
med skog om barmen
og jern i armen
til tidens kvæld!
4.
Jeg elsker eder, I bekker små,
I stolte fosser, I fjorder blå,
I sjøer blanke,
hvis stille tanke
kan stjerner nå!
5.
Jeg elsker furu- og bjerke-lund
med toneklangen fra fuglemunn;
og meget aner
de dunkle graner
I vårens stund.
6.
Jeg elsker Bølgen, hvor frihet gror,
de dype daler, hvor freden bor,
de lier fagre,
og gylne akre
på odelsjord.
7.
Jeg elsker alt, som er ekte norsk,
fra folkelivet til sild og torsk,
som fremad skrider,
om enn det glider
en Smule dorsk.
8.
Jeg elsker hylig mit modersmål,
det klinger kraftigt som herdet stål,
fra hjertets grunne,
i folkemunne
Hos Per og Pål.
9.
Dog mest jeg elsker det Folkeferd,
som har sitt hjem mellom fjell og skjær,
hvor Unge hedre
de gamle fedre,
som bygde her.
Tekst: H.Hanson
Melodi: Norsk folketone
1.
Astrid, mi Astrid, som eine heldt tå meg,
den tid du var meg så inderleg god!
Den tid du gret kvar ein gong eg gjekk frå deg,
som var kvar laurdagskveld, mins du det no?
/: Då var i bygdas den sælaste gut,
ikkje eg bytte med prest eller fut. :/
2.
Venar' enn sola som glar bakom fjellet,
det er han Torgrim, kan eg seia deg;
og du argar’ enn villaste trollet,
falskar’ enn skumet på vatnet mot meg.
/: – Men eg er likvel di trugnaste møy,
berre med deg vil eg leva og døy. :/
Tekst: C.P. Riis
Melodi: Norsk folketone
1.
Eg heiter Anne Knutsdotter, Kari er mi mor,
og Truls han er min bror;
vi bur oppå ein plass der som ingen skulle tru
at nokon kunne bu.
Og plassen heiter Uren, Luren, Hummelturen.
Steinrøys Steinrøys, Sveltihjel!
2.
Ja, plassen ligg så høgt, høgt oppi i ei ur
alt under berge-mur;
og det er ikkje meir enn at vi på simpel vis
kan fø to kyr og ein gris!
Og kyrne heiter Dagros, Fagros, gamle Fagros,
grisen heiter Giss, Giss, Giss!
3.
Og heile dalen ser vi der oppe hjå oss godt,
men all ting er så smått,
for folka dei er slett ikkje større enn som så -
der nede vi kan sjå.
Og plassen heiter Uren, Luren, Hummelturen.
Steinrøys Steinrøys, Sveltihjel!
4.
Om sommar’n er det moro å gå og sanke bær
i munn og neverkopp;
på stove-taket veks det to unge hegge-kjerr,
som geita eter opp.
Og geita heiter Snøgga, Stygga, Lurverygga,
høna heiter Tipp, Tipp, Tipp.
5.
Og vinteren kan jamt ikkje vera oss for god
med frost og fokk og snjo.
Då kan det ofte over dei fjorten dagar gå
som vi ikkje folk får sjå.
Og plassen heiter Uren, Luren, Hummelturen.
Steinrøys Steinrøys, Sveltihjel!
6.
Og far min han er kramkar, han strevar trottug nok
og fer såvidt omkring;
ho mor ho stellar huset, eg spinner på min rokk,
men han Truls gjer ingen ting.
(Truls er no óg berre fire år.)
men plassen heiter Uren, Luren, Hummelturen.
Steinrøys Steinrøys, Sveltihjel!
Tekst: Chr. Richardt.
Melodi: C.E.F. Wesyse
1.
Alltid freidig når du går
veier Gud tør kjenne,
selv om du til målet når
først ved verdens ende!
2.
Aldri redd for mørkets makt!
Stjernene vil lyse;
med et Fadervår i pakt
skal du aldri gyse.
3.
Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.
Tekst: Etter svensk ved J. Nicolaisen
Melodi: Tysk folkemelodi
1.
Alle fugler små de er
kommet nå tilbake!
Gjøk og sisik, trost og stær
synger alle dage.
Lerka jubler høyt i sky,
ringer våren inn på ny.
Frost og snø de måtte fly,
her er sol og glede!
2.
Blomster hvite, gule, blå
titter opp av uren,
nikker nå så blidt de små,
etter vinterluren.
Skog og mark i grønne skrud
kler seg nå på Herrens bud.
Knopper små de springer ut,
her er sol og glede!
3.
Lille søster! Lille bror!
kom så skal vi danse!
Plukke blomster så til mor,
mange, mange kranse!
Synge, tralle dagen lang,
kråkestup og bukkesprang! -
Takk, o Gud, som enn en gang
gav oss sol og glede!
Tekst: Jonas Dahl 1895, 1904
Melodi: Alf Fasmer Dahl ca 1905
1.
Nu vandrer fra hver en verdens krok / i ånden frem, / i ånden frem /
et uoverskuelig pilgrimstog / mot Betlehem, / mot Betlehem.
2
Se, barna går foran, glad i flokk, / så kvinner og menn, så kvinner og menn. /
Selv skjelvende gamle tar sin stokk: / Til krybben hen, til krybben hen!
3
For alle har samme hjertetrang / til julens fred, til julens fred. /
Guds kirke i Norge, ved våg og vang. / følg med, følg med! Følg med, følg med!
4
Og finner du ham i krybbens hø* / som hyrder så, som hyrder så, /
da eier du nok til freidig å dø / og leve på, og leve på.
«Nå vandrer fra hver en verdens krok» er en julesalme av Jonas Dahl fra 1895. Hans sønn Alf Fasmer Dahl laget melodien i 1905. Den står som nr. 68 i Norsk Salmebok.
Jonas Dahl var både prest og salmedikter. Han kom fra en gammel presteslekt i Stavanger. Etter at han avla sin teologiske embetseksamen i 1872, virket Jonas Dahl som prest både i Trondheim, Amsterdam, Kongsberg, Stavanger og i Ullern menighet i Aker. På det siste stedet arbeidet han for øvrig som sogneprest frem til sin død i 1919. Dahls salmer er enkle og forståelige og vitner om en tro som er prøvet både i medgang og motgang. Jonas Dahl er nok dessverre en dalende stjerne på den norske salmehimmelen. Men han hadde en sentral plass i Landstads reviderte salmebok. Her var Jonas Dahl representert med hele 23 originale salmer. I Norsk Salmebok (1985) derimot, ble det bare tatt inn tre salmer av ham. Og Norsk Salmebok (2013) har kun to salmer av Joans Dahl. Det er salmene Nå vandrer fra hver en verdens krok og Guds Sønn steg ned å tjene.
Kilder:
(Leif Haugen, salmebloggen.no, Lars Aanestad (1962), sp. 405-408
Holger Barkved (1936), s. 185-187
Ivar Holsvik (1950), s. 141-145
P. E. Rynning (1967), s. 339-340
Tobias Salmelid (1997), s. 61
John Stene (1936), s. 126-131)